Torger Elias Torgersen

• Fostersønn til Jakob Olesen. Overtok "Solheim" i 1898
• Konfirmert: 1882, Ofoten.
• Bosted: Solheim, Bø, Berg
• Konfirmasjon i Berg: https://media.digitalarkivet.no/view/6719/110
• Døpt i Tromsø: https://media.digitalarkivet.no/view/301/18

Folkeminne frå Ytre Senja: Han Torger på Bø

Stormfullt hav

Tekst: Ronny Trælvik

Havet gir og havet tar. Denne læresetninga har folket langs kysten fått smake på kroppen - ja, noen ganger helt inn til beinet. Havet skjuler en ufattelig mengde av rikdommer i form av fisk, og i de senere år: Olje og gass. Men om havet kan være spandabelt, kan det i neste øyeblikk oppføre seg nådeløst. Bølgene er kraftige - dypeter nærmest bunnløst. Selv i våre dager, med høyteknologiens innmarsj, hender det at skip må bukke under for de våte kreftene.

Før i tiden var det enda verre. Båtene holdt ikke samme sikkerhetsstandard, og utstyret ellers var også preget av at kårene generelt sett var karrige. Derfor kunne bølgenes lunefulle framferd ramme så mye, mye hardere.

Hjem for å hvile

Denne historien fant sted på yttersida av Senja. Det var en lørdag i januar. Og året var 1889. Været var bra, og noen av dem som hadde rodd fiske hele uka gjennom var Torger Torgersen og mannskapet hans. Torgersen var opprinnelig fra Bø. Men på denne tida rodde han fiske i en firemannsbåt i Mefjorden.

Nå var skikken slik at man etter endt arbeidsuke pleide å ro hjem for å få slappet litt av. Mannskapet til Torger Torgersenbodde egentlig i Vestbygda i Berg. Derfor skulle de ro hjem denne lørdagen.

De satte kursen hjemover: Ole Abelsen, Ditlef Berthinussen, Johan Kristian Johansen, Sedenius Pedersen - og altså, Torger Torgersen. Nå var været som sagt ganske bra denne dagen. Men det varte ikke lenge. Da de passerte Okseneset (skillet mellom Mefjorden og Ersfjorden), begynte vinden å øke på. Bølgene ble snart større og større, og de slo hardt inn mot båten, gang på gang.

Karene rodde det hardeste de maktet - men de begynte nå å skjønne at det ikke var råd om å komme seg til land. Uværet hadde kommet for brått på dem, og nå var det nesten like langt til lands, uansett hvilken av de to fjordene de valgte.

Tung båt

Bølgene ble nå så høye at de begynte å slå innover rekka. Mannskapet kastet alt som var overflødig på havet, men noe av utstyret hadde frosset fast nede i kjølen, så båten ble simpelthen for tung i det kraftige uværet.

Plutselig kom det et brott som fikk hele båten til å vippe rundt. Nå skal det sies at dette var mannfolk som var vant til å arbeide. De var sterke og i god form - derfor klarte de å klamre seg fast til båten, selv om den lå med kjølen i været og kastet på seg i dønningene.

Den ene av mannskapet, Johan Kristian Johansen, var organist i kirka i Berg. Han tok til å synge en salme der han lå og kjempet forlivet. Like etter forsvant han i bølgene - han ble revet vekk fra båten. Den samme skjebnen ventet også Ditlef Berthinussen. De andre kunne høre at han ropte et eller annet, før han ble borte i det store dypet. Og ikke lenge etter forsvant også Ole Abelsen.

Tappet for krefter

Nå var det bare to igjen som lå og klamret seg fast til den forliste båten - Sedeiuns Pedersen og Torger Torgersen. De kjempet for å få snudd båten. Og til slutt klarte de det. For ikke å ramle ut i havet igjen bandt de seg fast til båten. Den holdt seg på rett kjøl, der den drev inn mot land i Storvika.

Den strabasiøse kampen for å berge seg hadde tappet dem begge for krefter. Sedenius Pedersen var så gjennomfrosset og svak at han døde utpå kveldsparten, før de var kommet tilland.

Til slutt kom det en stor brottsjø som drev båten oppover fjæresteinene. Selv om Torger Torgersen var svært utmattet klarte han likevel å drage den døde kameraten sin så langt oppover at bølgene ikke skulle komme og skylle ham på havet igjen. Så tok han det ødelagte seglet fra båten og tullet det rundt den døde.

Nå var det om å komme seg til folk, før det var for seint. Han hadde ikke mye krefter igjen, og satset derfor på å få tak i noen inne på Strandby. Han krøp like mye som han gikk. Armer og føtter var iskalde, og han kjente at de var i ferd med å visne bort. Nå var nesten alt håp ute

Kald og forkommen

Men da det ble midnatt kom han endelig til folk. Kona og mannen på gården ble skremt da de fikk se denne forkomne fyren - men de fikk ham snart i hus, slik at han skulle få varme i seg igjen. Og da fortalte han hvordan han og mannskapet hadde kjempet mot det fryktelige uværet ute på havet.

Etter noen dager begynte Torger Torgersen å kvikne til igjen. Han kunne reise hjem til Bø. Men han ble aldri ordentlig frisk igjen etter forliset ved Okseneset.

Folketelling 1870 for 1902 Tromsø kjøpstad
https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01053372002008