Peder Jensen Schielderup

Peder Schjelderup (1571-1646) Biskop i Trondheim

Foreldre: Biskop i Bergen Jens Pederssøn Skielderup (ca. 1510–1582) og Susanne Lennertsdatter. Gift 1) 1601 med Anne Nilsdatter (død 1612), datter av lagmann i Mandal Nils Lauritssøn og Randi Lauritsdatter Holck; 2) 1622 med Gidske Hermansdatter Lange (død 1640), datter av borgermester i Flensburg Herman Lange. Svoger til Jørgen Erikssøn (1535–1604); morfar til Ove Schjelderup (1674–1756); farmors far til Søren Schjelderup (1698–1736); farfars farfars farfar til Michael Skjelderup (1769–1852).

Peder Jenssøn Schjelderup var en markant biskop i Trondheim og ivret blant annet for misjon blant samene. Blant hans etterkommere er en rekke kjente personer i Norge og Danmark.

Schjelderup vokste opp i Bergen, der han fikk sin første utdannelse ved byens latinskole. Senere gikk han på skole i Stavanger, hvor hans svoger var biskop, og i Sorø, før han 1593 ble student ved universitetet i København. 1595–98 studerte han i Wittenberg. Etter en grundig teologisk utdannelse vendte han tilbake til Norge, hvor han ble kapellan i Mandal. Kanskje ble han også sogneprest der.

Kong Christian 4 skal ha hørt Schjelderup preke og ble så imponert at han befalte ham å dra til Danmark, hvor han 1607 ble utnevnt til slottsprest på Frederiksborg. Schjelderup kom ikke til å tiltre dette embetet, da han i stedet ble utnevnt til sogneprest i Vor Frue kirke i København. Samme år, 1608, ble han også magister. I København ble han kjent som en dyktig prest. Han ble i København til 1622, da han ble utnevnt til biskop i Trondheim etter den avsatte Anders Arrebo. Antakelig så kongen ham som en sindig mann som kunne foreta en nødvendig opprydding etter den uortodokse Arrebo.

Schjelderup kom til Trondheim 1623 og slo seg ned i Degnegården, som lå like nord for domkirken, nær byens nåværende rådhus. Han visiterte sitt store bispedømme, som strakte seg fra grensen mot Sunnmøre til Vardø, og tok fatt i en rekke forhold. Han huskes også fordi han sammen med lensherren Oluf Parsberg laget et system som sikret at domkirken i Trondheim ble vedlikeholdt. Dessuten er han den første biskop som man vet tok et initiativ til misjonering blant samene. Schjelderup sørget for at sognepresten i Snåsa fikk en prebende (inntekter av jordegods) for å kunne bedrive misjonsarbeid. Også i Nord-Norge arbeidet han for at prestene skulle misjonere blant samene. Hvordan misjonsfremstøtet falt ut, er ikke kjent, men samene forble i hovedsak hedninger til ut på 1700-tallet.

Schjelderup var en grundig og arbeidsom biskop, som styrte det store stiftet med fast hånd. 1642 søkte han avskjed, noe som ble innvilget. Han fikk da en pensjon på 500 riksdaler, som hans etterfølger på bispestolen, Erik Bredal, skulle betale ham.

1611 fikk Schjelderup trykt et anonymt skrift, En inderlig Bøn til Gud dagligen at bede aff Predickestolen i denne tilstandenis tid. Ellers ble hans likpreken til minne om lagmann Peder Grum trykt i København 1631. 1639 sendte Schjelderup en merkelig skrivelse til professor Thomas Bartholin, hvor han hevdet at en kvinne i Ytre Namdal hadde født velskapte barn med bare seks måneders mellomrom. Denne opplysningen lot Bartholin senere trykke.

Peder Schjelderups eldste sønn ble biskop i Bergen i likhet med farfaren, mens to andre sønner ble prester, henholdsvis i Skogn og i Vår Frue kirke i Trondheim. Datteren Annas barn med Søren Hansen, som var sogneprest i domkirken i Trondheim, tok i bruk morfarens slektsnavn, som derved ble spredt vidt omkring.

Verker

• En inderlig Bøn til Gud dagligen at bede aff Predickestolen i denne tilstandenis tid, København 1611
• Ligprædigen ofver lagmand Peder Grum, København 1631

Kilder og litteratur

• Norsk biografisk leksikon: Peder Schjelderup
• E. Bredal: Ligprædigen ofver Peder Schjelderup, København 1648
• Erlandsen/Trondheim, 1844, s. 20–21
• Ehrencron-Müller, bd. 7, 1929, s. 384–385
• K. Nissen: biografi i NBL1, bd. 12, 1954
• T. Lysaker: Trondhjems stift og Nidaros bispedømme 1537–1953, bd. 1, Trondheim 1987, s. 133–151

  ---

  
  

Biskop i Trondhjem

• E. Schjelderup: Slekten Schjelderup 400 år i Norge 1557-1957, s. 11