Guttorm Eriksen Hudfat

Herr Guttorm Eriksson, født 1280, døde 1349. Han er antatt sønn av Erik Hudfat, men dette er ikke sikkert. Han var Ridder, Riksråd og Sysselmann i søndre Gudbrandsdalen og nevnt som eier av bla. Nesøen i Asker. Gift med fru Elin Olavsdatter (1295-1349) Leistad har funnet at han var den første eier av Nesøya som er nevnt, men hvordan han fikk Nesøya kjennes ikke. Om han har arvet godset eller fått det som belønning av kongen for å ha vært på riktig side i maktkampen, vites ikke. At en slik fremtredene person står som eier bekrefter at gården på Nesøya må ha blitt en maktfaktor i århundrene før. Nesøya ble arvet av hans datter (Fru) Gudrun Olavsdatter (1320-1370) gift 1 med Bergsvein Bårdsson (1315-1361) gift 2 med Ridder og Riksråd: Hr. Jon Toraldesson (1315-1370)

• Geirr Leistad: Anmeldelsen av Gunnar Børsums bok "Hvem var jarlen Asgeir i Bohuslen?" NST Bind XXXV, Hefte 2, 1995.
• http://www.nesoya-eldres-vel.net/22686565
• http://forum.arkivverket.no/topic/181193-guttorm-eiriksson-riksraad...

  ---

Eirik Hudfat och Guttorm Eiriksson

En Eirik Hudfat är nämnd som död 1329 och var riddare, han hade en son Guttorm Eiriksson som var sysselman i Gudbrandsdalen före 1350 och han var gift med Elin Olavsdotter.

1317. Ett diplom från 23 februari 1317 utfärdat på Thufn där kan vi läsa ” Sammendrag: Sex Mænd kundgjöre, at de overvare et Arveskifte paa Thufn (Thom) mellem Hallvard Olafssön og Gudthorm Eirikssön paa sin Hustru Elin Olafsdatters Vegne, hvorved det Jordegods i Norge og Sverige, der var tilfaldt de to Söskende i Fædrenearv, skiftedes mellem dem.” [i]

Henning Sollied menar[ii] att Guttorm Eriksson var sysselman i Søndre Gudbrandsdalen mellan 1320 och omkring 1346 och Erik Hudfat var sysselman omkring år 1300. Guttorm var gift med Elin Olavsdotter före 23 februari 1317 (DN VIII nr 49) vars släkt var knuten till storgården Tom i Råde. Denna Elin Olavsdotter var nog syster till Hallvard Olavsson[iii] som fick norra gården på Tom i Råde. De var båda barn till Olav Jonsson som levde ca 1300 – 1350 som var son till Jon Gunnarsson (Saltkarl?) til Haaverstad, Askheim og Tom. Jon Gunnarsson dog ca 1330 och var gift med Gyda Olafsdotter, dotter till Olaf på Stein (Olaf stallare[iv]). Olaf stallare var gift med Magnhild Hallkellsdotter[v] (Krøkedans, detta ord är en geografisk beteckning), sondotter till Agmund Krøkedans. Olaf stallare var son till Olaf Ingasson och Ragndid Skulesdotter på Rein. Olaf Ingasson var son till Inga av Varteig som levde ca 1180 – 1235 i hennes andra förhållande med Vegard Væradal paa Stein (birkebeinehövding)[vi]. Guttorm Eiriksson Hudfat och Elin Olafsdotter hade två söner Olav och den andre Gjardar (Giarðarr) vilket är intressant då det inte är ett vanligt namn.

En Gjardar Styrsson nämns med broder Alv Styrsson som Sigurd Ribbungs hirdmän i Romerike år 1224. Han nämns som ”sveitehøvding” hos Knut jarl under slaget med ”vårbelgene” vid Laake. Brödernas far kan vara en av baglernes män, Styr, som föll under angreppet på Nidaros år 1206.

En ”Gjardar bonde” är nämnd år 1270 efter hr. Erling Alvsson och två lagmän men före Tore Tinghatt (d.ä.).

En hr.Gjardar som omnämns i Flatøannalen (Isl. Ann. IX) deltog som ”skibshøvedsmann” i kung Haakons krigståg mot Sverige. Han är väl hr.Gjardar Eriksson som skänkte ¼ av gården Rud i Øiset sogn i Vingen till Ulleren Kirke i Odal. Då hr. Guttorm Erikssons son Gjardar Guttormsson troligen var född omkring 1320 var nog hr. Gjardar Eriksson en äldre bror till Guttorm Eriksson. I så fall, menar Sollied, var brödernas mor troligen besläktad med en av de två ovan bärarna av namnet. Dvs Eirik Hudfats hustru skulle vara besläktad med Gjardar Styrsson eller Gjardar bonde.

1329. Ett diplom från 20 december 1329 utställt på Björge kan vi läsa ” Sammendrag: Sysselmanden Gudthorm Erikssön kundgjör, at han med flere Mænd opgik Hjemhagen til Gaardene söndre og nordre Björge i Vekheim (Ringebo), der kaldtes Björgeteiger, og bestemte Grændserne efter tidligere og nyere Vidnesbyrd.” Från brevtexten i den tryckta utgåvan ser vi Erik Hudfat nämnd ”Brevtekst (fra den trykte utgaven): ”...... ær herra Erikker hudfat som þa hafdhe......”[vii]

1342. Diplom från 7 oktober 1342 från [Gardlausi Fron.] läser vi ” Sammendrag: Alv, lensmannen til Gudtorm Eiriksson, utsteder vitnemål om delesgang mellom gardene Oden, Dalsegg, Rolstad og Holen i Fron i Gudbrandsdalen”. Från brevtexten läser vi ”... nemfdi ek þa tolf menn till med mer a *þingininu, er sua æitæ. sigurder sløger. gunnær psalmer. eriker a hundþorpe. pal j for. arne a toftom. olafuer a hofe. ellinger a isæimi. þorer a kolregstadum. eiriker vtfat .“[viii]

1377-78. Diplom från augusti 1377 – augusti 1378 utfärdat i Hadeland läser vi ” Sammendrag: To Lagrettemænd paa Hadeland bevidne, at Fru Elin og hendes Mand eiede og bortbyggede Gaarden Vinholar i Horgens Sogn i Aal paa Hadeland (Vindorum i Gran) för den store Mandedöd.” Från brevtexten i den tryckta utgåvan läser vi ” Þet se ollum monnum kunnigt at mit Sigurder Gudþorms son ok [Nichulas Aslæ son suorner] logrettomen a Hadalande vitum þet sat vera at herræ Gudþ[ormer Eiriks son] ok fru Eilin hustru hans bygdu alt Vinholær sem lig[ger j] Horginæ sokn j Aal a Hadalande ok landskyld af toko ok fylgdu sem ret[ter odalsmen vi]st fim arom firir storæ dauddæn ok ekki minnizst mit . . . . . . . . . . . þer vm vttæn þau fylgdu fyrnemfdum Vinholom. ok till [sanninda her vm settum] mit okkor inzsigli firir þettæ bref er gort var a frea[daghen næsta] . . . . . . a iii are ok xx. rikis okkærs virdulegs herræ Hakonær [med guds naad] Noregs ok Suiæ konongs. Tillegg: Bagpaa, senere: bref vm Vinholær. ”[ix]

Kilde: http://web.comhem.se/lienn/hudfat.htm

Guttorm nevnes i live i en rekke brev mellom 1317 og 1348, siste gang i 1348. Han var i en årrekke, trolig fra midten av 1320-årene til ca. 1346, sysselmann i Søndre Gudbrandsdalen. Guttorm må, sammen med en rekke andre stormenn, ha deltatt i oppstanden mot kong Magnus Eiriksen i 1333. Oppstanden i 1333 er kanskje forklaringen til at han først fikk ridderslaget ved årsskiftet 1347-48. I hvert fall kalles han uttrykkelig ridder i et brev fra 1348 (NGL. 1.R. III, side 171).

Han døde sikkert under mannedøden i 1349-50. Som avdød er han uttrykkelig nevnt i et brev fra 1352 (DN III 276, «Regesta Norvegica» VI, nr. 113): «Ollum monnum þæim sem þetta bref sea eda hœyra sænda Biorn dynnir Œyfuinder Hakonerson ok Olafuer j Lid q. g. ok sina. ver gerom yder kunnigt at aa sunnudagen nesta firir kyndills messo aa xiij. are ok xx. rikis vars virdulegs herra herra Magnuser med gudes miskun Noregs Swya ok Skanæ konongs. varom ver j Lid j Gausdale saom ok hœyrdum aa at Þorgills aa Lanngsætre ok Þorer son hans fengo Bergsuæini Barder syni med handerbande fim aura booll iærder j Hundyriu sem ligger j Œya friallst ok hæimollt ok akærolaust meder allum lutum ok lunnændom till liggiande fra fornno ok nyiu. vttæn garz ok innænn. firir þæn domm sem Þorgills fyrnæmfder var skyllduger herra Gudþorme Eirikssyni. varo þæir ok þa satter ok aall satter vm allt þæt sem þæira millum hafde faret till þæssa dags. till sanz vitnisburder her vm sættu oftnæmfder Þorgills ok Þorer sin jnzsiglli med varom jnzsigllum firir þetta bref er gort var dæghi ok aa are sem fyr sæghir.» Sammendrag: Tre Mænd kundgjöre, at Thorgils paa Langseter og hans Sön Thorer afstode til Bergsvein Baardssön 5 Öresbol i Gaarden Hundyr i Öyer Sogn for en Dom, Thorgils var Hr. Guttorm Eirikssön skyldig. Herr Guttorm og Fru Elin haddde fire døtre som vokste opp, og samtlige fikk etterkommere. I tillegg hadde ekteparet også to sønnner, sira Olav og Gjardar som sammen med moren er nevnt i et brev av 1348 (DN IV 324). Ingen av sønnene er omtalt senere, og arvegangen viser at de heller ikke kan ha hatt etterkommere. Sira Olav var som tittelen viser, presteviet og han var i 1348 korsbror i Oslo. Som presteviet må han være født før 1318, sannsynligvis omkring 1310. Dette om han er identisk med en Olav Guttormsen som i 1338 antagelig var i tjeneste hos biskop Salomon i Oslo (DN VIII 113). Begge brødrene døde trolig i mannedøden i 1349-50. Guttorm etterlot seg ikke mindre enn fire døtre som alle hadde etterslekt på 1400-tallet, tre av dem også forsåvidt den dag i dag, men det var den foreløpig ukjente mormor til Olav Haakonsen som arvet Nesøya. Riktignok er det ikke sagt uttrykkelig i noen samtidig kilde at Herr Guttorm eide eller bodde på Nesøya, men med utgangspunkt i arvegang og eiendomsforhold er det overveiende sannsynlig at Herr Guttorm er den første eier av Nesøya som lar seg påvise idag. Herr Guttorm hadde også adskillig jordegods i Gudbrandsdalen. Hovedgården var Skaaden i Øyer som kom til dattersønnen Hallvard Alvsen på Sandbu i Vågå og senere ble tilskiftet Henrik Jensen ved arveoppgjøret etter Herr Benkt Harrniktsen. Det er ikke utenkelig at Guttorms mor selv tilhørte en fremtredende Gudbrandsdals-ætt, og at Skaaden var Guttorms morsarv. Nesøya kan da ha vært Guttorms farsarv.

   Første gang Nesøya nevnes i kildene er i et nå tapt brev fra 1346 eller 1347. Brevet, som bare er kjent i en regest (AR 173), angår et makeskifte mellom Nes i Asker og Nesøya. Neste gang nevnes Nesøya i 1365, da ridderen Jon Toraldesen makeskifter jord i Bærum (DN IV 447). Brevet som er utstedt på Nesøya, forteller at Herr Jon Toraldesen tilskiftet seg gården Oksehodet (Blommenholm). Samme mann er også nevnt i et brev utstedt på Nesøya i 1370 (DN II 405). Kildestedene gir imidlertid ikke noe holdepunkt for at Jon var eier av Nesøya. Herr Jon hadde gods i Lier og Skiptvet, hvor hans hovedgård øyensynlig var Solberg, og han var i 1351 gift med Fru Jorunn Bjørnsdatter, som nok har fått fruetittelen i ekteskapet med Herr Jon. Hun var enke etter lagmannen Harald Alvsen i Oslo som temmelig sikkert døde i mannedøden, og forøvrig mor til den fra norgeshistorien kjente ridder og riksråd Alv Haraldsen som førte Bolt-våpen. Med Fru Jorunn hadde Herr Jon en sønn, Bjørn, som døde ung og barnløs.

   Da Fru Jorunn ikke senere nevnes i kildene og Bergsvein Baardsen heller ikke er nevnt etter 1361, er det en meget rimelig slutning at Herr Jon er blitt gift med Bergsveins enke, den datter til Herr Guttorm Eiriksen som arvet Nesøya. Ikke bare forklarer dette hvorfor herr Jon Toraldesen utsteder brev fra Nesøya, men det gir oss dertil en mulighet til å identifisere navnet på ektefellen til Bergsvein og Herr Jon. Både Herr Olav Haakonsen på Nesøya og hans systrung (fetter), Haakon Agmundsen [Bolt], hadde døtre som het Gudrun, og det er her all grunn til å tro at det dreier seg om oppkalling. Det er derfor sannsynlig at i alle fall en av Herr Guttorms døtre het Gudrun.

   Nå er det i kildene fra 1300-tallet kun nevnt en kvinne som kan komme på tale, nemlig i biskop Øysteins jordebok hvor det fremgår at en Gudrun Guttormsdatter ga 12 øresbol i Blindern i Aker til Hallvardsalteret i Oslo domkirke (RB side 283). Videre forteller jordeboken at en Fru Gudrun ga 12 øresbol i Vakaas til evig årtidhold (RB side 112). Vakaas gikk senere opp i Asker prestegård, hvis gamle navn var Røyr. Sett i sammenheng gjør kildene nå på ingen måte det urimelig å tro at Gudrun Guttormsdatter og Fru Gudrun er en og samme person, og at Fru Gudrun har fått fruetittelen i ekteskapet med Herr Jon Toraldesen.

Fra Henning Sollieds «Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter - III Sudrheim-ætten. 2»:

   «Sudrheims-ættens våben var som bekjent en rød seksbladet, dobbelt rose i gullfelt - farvene kjennes fra Roos-våbenet. Herr Haftore Jonsson førte rosen i et skjold med en buetakket bord.

   Nøiaktig samme merke fører ridderen hr. Guttorm Eriksson. Allerede denne omstendighet sammenholdt med hr. Guttorms høie samfundstilling gjør det meget sannsynlig at han tilhører Sudrheims-ætten, eller ihvertfall er nær beslektet med denne. Dette bekreftes også av eiendomsforholdene. Således kan nevnes at både hr. Guttorm og hr. Sigurd Haftoresson må ha eid parter i en senere forsvunnet gård Vinjarvall i Sørum. I opstanden i 1333, da Haftoresønnenne, sammen med hr. Erling Vidkunnsson og Ulv Saxesson, forholdt kong Magnus Tønsberghus synes også Guttorm Eriksson å ha deltatt. I hvert fall sees han 13.10.1332 å opholde sig i Tønsberg sammen med hr. Erling (DN I 224).

   Guttorm Eriksson nevnes i en rekke brev mellom 1317 og 1348 og var sysselmann i Søndre Gudbrandsdal fra 1320-årene til ca. 1346. Dertil kan imidlertid føies at han, sammen med flere andre fremtredende menn, fikk ridderslaget ved årsskiftet 1347-48, han nevnes uttrykkelig som ridder i brev av 16.02.1348. At hr. Guttorm, som vel er født i 1280-årene, først opnår ridderverdighetene i en alder av flere og seksti år, tyder på at han ikke har stått særlig høit i kong Magnus Erikssons gunst, hvad der synes lett forklarlig på bakgrunn av hans deltagelse i opstanden i 1333. Hr. Guttorm nevnes siste gang i live i brev av 07.03.1348 og døde utvilsomt i sortedøden i 1349-50; som avdød omtales han uttrykkelig i brev av 20.01.1352 (DN III 276).

   Kildene gir ingen direkte oplysninger om hr. Guttorms oprinnelse, men efter sitt våben må han som nevnt antas å være nær beslektet med hr. Haftore Jonsson. Da de to herrer må være nogenlunde jevngamle - hr. Haftore kanskje et tiår eldre - ligger det nærmest å gå ut fra at de er fettere, idet faste og arvelige våbenmerker her i landet neppe kom i bruk før ved midten av 1200-tallet. Forsåvidt hr. Guttorm selv tilhørte Sudrheims-ætten, skulde da hans far være bror av hr. Jon Raud, og - yngre - sønn av Ivar av Skedjuhof. Nogen Erik Ivarsson som kunde tenkes å være identisk med hr. Guttorms ukjente far forekommer imidlertid ikke i kildene, men for det første er kildematerialet for tiden omkring 1300 lite omfattende, og dessuten foreligger der den mulighet at hr. Guttorms far, i likhet med hr. Jon Raud, i almindelighet kun er blitt omtalt med et tilnavn.

   Undersøker man nu, med henblikk på bestemmelsene i den ovenfor citerte retterbot av 1308, hr. Guttorms nærmeste forgjengere som sysselmann i Søndre Gudbrandsdal, ser man for det første at han i dette embede må ha avløst en Erik Topp som var i funksjon 1320 (DN III 120) og i hvert fall ennu levde i 1323 (DN VII 100). Med hensyn til dennes ætteforhold lar der sig imidlertid dra visse slutninger som synes å gjøre det mindre rimelig at han er far til hr. Guttorm. (Erik Topp må utvilsomt være opkalt efter, og vel sønnesønn eller dattersønn av, en eldre mann av samme navn som omtales i 1240 som kongelig sveitehøvding under den siste trefning med vårbelgene i Gudbrandsdal, og sønn eller nevø av Tore Eriksen Topp). Derimot omtales i et brev av 20.12.1329 (DN XIII 8) en ridder, hr. Erik Hudflat, som tidligere sysselmann i Søndre Gudbrandsdal. Hr. Erik synes ikke å være nevnt i andre kildesteder, men hans funksjonstid må falle omkring år 1300. Som ridder og sysselmann har han utvilsomt vært en fremtredende og høibyrdig mann, og efter omstendighetene synes det ikke urimelig å anta at han er identisk med hr. Guttorms far, så meget mere som det er vanskelig i kildene å påvise nogen annen som kunde tenkes å komme i betraktning i denne henseende.

   ....

   Med hensyn til hr. Guttorm Erikssons jordegods gir kildene få direkte oplysninger, men på grunnlag av yngre eiendomsforhold kan sluttes at han har hatt vidstrakte besiddelser, hvoriblandt en rekke betydelige hovedgårder, over praktisk talt hele Østlandet. Han må således, som nedenfor skal påvises, ha eid Nesøy i Asker og det meste av det store gods som i begynnelsen av 1600-tallet lå under denne hovedgård og da fremdeles var i hans efterslekts eie. Også i Gudbrandsdalen må hr. Guttorm ha eid tallrike gårder og gårdparter, deriblandt sannsynligvis Trosset i Faaberg, hvor han sees å opholde sig i 1340 (DN XV 17) og som senere var i hans efterslekts besiddelse, og Skodin, nu Skaaden, i Øier som likeledes var en av efterslektens hovedgårder.» 1 

Henning Sollied: «Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middalderslekter - 1. Rømer Gyldenløve», N.S.T. VI (1937-38), side 275. Henning Sollied: «Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter - III Sudrheim-ætten», N.S.T. VIII (1941-42), side 264-66, 268. Geirr I. Leistad: «Nesøya og Nesøygodsets eiere i middelalderen og tidlig nytid», Asker og Bærum Historielag, skrift nr. 37 (1997), side